Nervøse damer og menn som ser på dem

• Anmeldelse

• Katerina Bryant

  Hysteria: A memoir of illness, strength and women's stories throughout history

• NewSouth Publishing, 2020

• 208 sider

Illustrasjon: Karen-Johanne Lien Arnesen

Kvinnene Bryant skriver om, fikk sin historie og sykdom skildret av menn; menn som kan ha hatt økonomiske eller status-relaterte motiver for å dramatisere lidelsen ytterligere. Kvinnene ble ikke hørt, noe som gjør at vi kan sette spørsmålstegn rundt historienes troverdighet.

Hysteri fikk navnet sitt fra det greske ordet livmor. Slik sett er det kanskje ikke rart at lidelsen har blitt forbundet med kvinner. Hysteri fikk mye oppmerksomhet på 1800-tallet. Ord som nevroser og sanatorium fikk bein å gå på, særlig på grunn av Sigmund Freuds arbeid med den mystiske lidelsen. Så forsvinner hysteri fra den kollektive bevisstheten, sammen med forskning på lidelsen. Over 100 år senere opplever australske Katerina Bryant uforklarlige anfall og nevrotiske symptomer. Legene lurer på om det er konversjonslidelse - tidligere kjent som hysteri. Men hva er det egentlig? 

Med utgangspunkt i sin egen historie, er det dette Katerina Bryant utforsker i Hysteria - hva er det i dag? Det skinner gjennom at Bryant prøver å forstå sin egen diagnose, noe hun gjør ved å utforske fire historiske eksempler. En utfordring med prosjektet er at dissosiativ lidelse - hysteri - er en kompleks og svært individuell lidelse som gjør den vanskelig å generalisere. Lidelsene hun utredes for er samlebetegnelser på somatiske - kroppslige - symptomer som ikke har noen åpenbar grunn. Blant hennes symptomer er skremmende anfall, der kroppen og alt rundt henne blir fordreid, kjente fjes blir fremmede, stemmer druknes ut og veggene beveger seg. Andre symptomer kan være utagerende atferd, tap av kontroll over kropp, minner og identitetsbevissthet. Bryant må slutte å kjøre bil. 

Fellestrekk for kvinner som ble behandlet for hysteri var at de ble sett på som forskningsobjekter og sosiale utskudd. Kvinnene Bryant skriver om, fikk sin historie og sykdom skildret av menn; menn som kan ha hatt økonomiske eller status-relaterte motiver for å dramatisere lidelsen ytterligere. Kvinnene ble ikke hørt, noe som gjør at vi kan sette spørsmålstegn rundt historienes troverdighet. For Bryant er det åpenbart er sårt punkt at de lidende ikke har blitt hørt, noe som fremstår som hennes største motivasjon for å skrive sin historie. For henne blir skrivingen et forsøk på å beholde sin egen menneskelighet og forstå lidelses rolle i livet hennes, og særlig hvordan den påvirker selvbildet hennes. Bryants redsel og tanker rundt å bli oppfattet som et problem som skal løses er vond, og blant bokens sterkeste passasjer. 

Portrettbilde av Katerina Bryant, hentet fra hennes egen nettside.

Foto: Aimee Knight

Bryants skriving er sterk, og med under 200 sider er ingenting overflødig. Dessverre gjør dette at boken noen ganger føles for kort. For jeg vil vite mer om dissosiativ lidelse, men ekstra informasjon må jeg lete opp selv. Uten særlig utdyping rundt symptomene, forblir Bryants anfall vanskelig å forstå. Boken er beskrevet som en memoar, og selv om den er utleverende om Bryants diagnoser og møte med psykiatrien, blir boken for kort til at jeg blir kjent med henne. 

Ved bokens slutt ønsker jeg meg mer. Mer om hva hysteri var - og er - og hvordan det ble behandlet, samt stigma som fulgte. Jeg vil vite mer om hvor hvordan det er å leve med dette i dag. Men jeg blir sittende med følelsen av at redaktøren har gjort Bryant en bjørnetjeneste. Jeg savner et introduksjonskapittel som setter meg inn i lidelsen(e) som diskuteres. Antakelig har det vært avveiing om hvorvidt de ønsker å gjenta gamle fordommer, eller å se hysteri gjennom en moderne linse. At de gikk for det siste alternativet er forståelig, men det gjør at boken får noen hull, for meg i alle fall. For min del har hysteri har alltid vært innhyllet i mystikk, denne vage diagnosen som så å si bare rammer damer. Uten noen introduksjon til konseptet hysteri forutsetter boken at leseren kan det grunnleggende, ikke bare stereotypiene. Effekten er at boken oppleves som en nisjebok, noe som er synd for en bok som har et moderne blikk på et kjønnet og stigmatisert tema.