Spontanabort: Klarer du én, kan du visstnok klare flere
Dette et debattinnlegg. Alle tanker, standpunkt og analyser er skribentens egne. Skribenten bak dette debattinnlegget er anonymisert av hensyn til jobbsituasjon.
Jeg har vært gravid syv ganger. Likevel har jeg bare to barn. Dette skal imidlertid ikke handle om de syv barna jeg skulle hatt, men ikke fikk. For jeg skulle aldri ha syv barn. Dette var likevel så mange svangerskap som skulle til før jeg fikk de to jeg har i dag.
Det kan ikke settes et fasitsvar på hvordan det føles å oppleve en abort, men at det fører til både fysiske og psykiske smerter for mange kvinner er nok en etablert sannhet. Likevel er møtet med helsevesenet for mange like kaldt og klinisk som geléen på ultralydproben.
Da jeg hadde mistet for tredje gang på 1 ½ år mens vi forsøkte på førstemann, ba jeg ydmykt fastlegen om henvisning til utredning (grensen er jo tross alt ett års prøving eller tre gjentatte spontanaborter). Legen, som ikke kunne så mye om temaet, brukte skjønn i stedet for retningslinjene. Jeg fikk beskjed om å prøve i et halvårs tid til, og skulle jeg bli gravid og miste igjen, så trodde han at jeg var typen til å takle det. Det var bare å gå hjem og bli gravid. Vi hadde jo klart det tre ganger før.
Spol et drøyt år frem, og vi fødte en datter til termin – etter å ha betalt et par titalls tusen kroner til undersøkelser, behandling og medisiner hos en privat fertilitetsklinikk.
Spol så ytterligere halvannet år frem. Jeg sitter da i kjelleren på kvinneklinikken på Haukeland – for ikke å snakke om i min egen «kjeller». Jeg hadde mistet for fjerde gang. Nok en gang hadde babyen i magen sluttet å utvikle seg, nok en gang uten at min egen kropp fikk med seg at den ikke lenger var gravid. Jeg fikk ikke lov å gjennomføre aborten på sykehuset, og jeg ble nektet å få utlevert medisinene før jeg kunne bekrefte ved navn hvem som skulle ta seg fri fra arbeid for å passe på meg, i tilfelle jeg fikk stort blodtap eller andre komplikasjoner. Sykemelding? Det fikk jeg ikke. Det er jo normalt å miste må skjønne!
Heller ikke fastlegekontoret ville gi sykemelding, dette hadde man egenmeldingsdager for. Fordi jeg innså hvor horribelt det var at jeg hadde blødd ut de tre første babyene mine på jobb, brukte jeg de neste dagenes energi på å argumentere meg til en sykemelding. Dag tre fikk jeg innvilget.
Etter hvert henviste fastlegen meg til utredning. Men nok en gang fant jeg meg selv foran en lege som ba meg om å gå hjem og bli gravid. Denne gangen ikke bare én gang, men to. Først da kunne jeg få hjelp.
I legens øyne hadde jeg kun mistet én gang, ikke fire. Man teller nemlig kun etterfølgende spontanaborter. Siden jeg hadde fått et barn mellom tredje og fjerde spontanabort, ble jeg behandlet som om jeg kun hadde mistet én gang. At de ved tre ultralydundersøkelser og vannscanning etter siste spontanabort gjorde medisinske funn som kunne indikere årsak og fremtidig risiko for nye spontanaborter utgjorde ingen forskjell. Jeg oppfylte nemlig ikke kravene for rett til helsehjelp når retningslinjene var som de var. Hadde jeg kommet etter min tredje spontanabort, men før mitt første barn, ville jeg blitt henvist til videre utredning og muligens kirurgi for min smått deformerte livmor. Men som legen sa, «i denne sammenheng er det litt uflaks for deg at du har fått et barn».
Vi spoler noen måneder og enda en spontanabort frem. Nok en gang valgte vi å åpne lommebøkene for den private fertilitetsklinikken – og nok en gang ble resultatet et vellykket svangerskap med fødsel til termin.
Jeg kan ikke vite om det var hjelpen fra fertilitetsklinikken som utgjorde den store forskjellen, om det var tilfeldigheter eller en kombinasjon. Men det jeg vet er at det å bli sett og hørt av fagpersoner som vil meg vel (selv om det for dem kanskje ikke betydde mer enn klingende mynt i kassa) hadde en fysisk effekt samtidig som det roet kaoset i hode og hjerte. Epilogen i denne historien er at manglende fokus på og prioritering av ressurser til kvinnehelse og kvinners reproduktive helse, skaper et skille, der kvinners rett til helsehjelp avhenger av deres økonomiske forutsetninger. Dette er det verken god samfunnsøkonomi i eller et velferdssamfunn verdig.
Dersom den nye regjeringen har samme ambisjon om å øke antall fødsler som den avtroppende regjeringen hadde, så håper jeg de evner å øremerke mer penger til kvinnehelse. For mitt eget vedkommende må jeg nok budsjettere med tre til fire svangerskap til om jeg skal klare å få et tredje barn. Men da tror jeg ikke regnskapet for hode og hjerte går i balanse.