OFFERET MOT RØKLA
Anmeldelse
Chanel Miller
Du skal vite hvem jeg er
Strawberry Publishing, 2020
527 sider
I Norge har rundt 1 av 10 kvinner blitt voldtatt. I USA har nesten 1 av 5 kvinner blitt utsatt for seksuelle overgrep. Denne boken handler om historien til en av de mange amerikanske kvinnene, som opplevde noe ingen fortjener.
Før jeg leste Chanel Millers biografi hadde jeg lite kjennskap til voldtektssaken ved Stanford universitet i 2015, selv om den hadde bred mediedekning. I korte trekk: To svenske studenter så en mann jukke på en person på bakken, mannen løp da han skjønte han var oppdaget. En av svenskene taklet ham, mannen ble anholdt. Bak en container lå en ung kvinne bevisstløs med kjolen om livet. Kvinnen våknet opp i en sykehusseng uten å vite hvordan hun havnet der. Hun ble bedt om å fylle ut skjema med overskriften “voldtektsoffer”, fikk en angrepille, og sykepleierne sa hun burde ta en HIV-test også, bare i tilfelle. Dette er starten på Chanel Millers nesten fire år lange kamp i rettssystemet.
Millers kamp i retten er for oppreisning. For anerkjennelse for at en voldtekt er en voldtekt, selv om hennes tilfelle faller utenfor Californias smale definisjon av voldtekt. Det er 2015, to år før #MeToo-bevegelsen blir en faktisk bevegelse. Chanel Millers historie bærer preg av at det ikke fantes nettverk som kunne følge henne opp. Kampen er lang og ensom. På nett hetses hun, anklages for å ville sverte overgriperen. Dessuten hadde hun blackout, så hvem vet hva som egentlig skjedde? Overgriperen er anklaget for digital penetrering, det juridiske begrepet for fingring, og er det egentlig voldtekt? Og hvorfor hadde hun drukket så mye uansett? Hvorfor var hun på en studentfest når hun ikke var student? Hvordan kan vi vite at hun ikke samtykket? Hun hadde gått med kjole, hun ba om det. Det eneste som beskytter Miller er at ingen vet hvem hun er. I retten og mediene kalles hun Emily Doe.
Da jeg plukket opp boken, den norske utgaven på drøye fem hundre sider, var jeg usikker på hva jeg skulle forvente. Sinne? Fordeling av skyld? Det vi, litt udelikat, kaller smerteporno? Men Miller har gjort mistankene mine til skamme, og leverer et kamprop av en bok.
Retten stiller de samme spørsmålene som nettrollene. Kan det tenkes at Miller samtykket, bare at hun ikke husker det? Overgriperen sier jo at hun samtykket, at hun til og med fikk orgasme. Overgriperen, Brock Turner, fremstilles som det egentlige offeret. Svømmekarrieren må legges på hylla. Avisene skriver om at han trente til OL, de skriver om svømmetidene hans. Trenerne sier han er snill gutt som aldri ville gjort en flue fortred. Emily Doe derimot, fremstilles som festjente. I medienes versjon er det kun Turner som får livet ødelagt av overgrepet.
“Å lese behandlingen av Miller er kvalmende. Jeg blir sint, sjokkert og fornærmet. Hun mistenkeliggjøres, at hun ikke husker overgrepet blir brukt mot henne selv om bevismaterialet snakker for seg selv.”
Foto: Chanel Miller fotografert av Mariah Tiffany
Å lese behandlingen av Miller er kvalmende. Jeg blir sint, sjokkert og fornærmet. Hun mistenkeliggjøres, at hun ikke husker overgrepet blir brukt mot henne selv om bevismaterialet snakker for seg selv. Forsvarer kryssforhører henne om hvorvidt hun hadde mobilen på lydløs eller ikke. Det som ved første øyekast ser ut som en klar sak blir dratt utover flere måneder i retten, ord blir forvridd og misforstått med overlegg. Rettssaken er et bakvendtland. Det er utmattende og frustrerende, selv for meg som leser. Jeg blir slått av medfølelse og fortvilelse i solidaritet med Miller og andre overgrepsofre som slåss for å bli hørt, trodd og anerkjent.
Miller viser hvordan rettssystemet er utdatert og rigget i Turners favør. Hun tvinges til å oppleve traumene igjen og igjen i rettssalen, mens forsvaret sukker over at denne unge gutten går glipp av en strålende fremtid. Jeg får lyst til å kaste boka i veggen. At Turners oppførsel og overgrep avfeies, unnskyldes og glattes over er så jævla frustrerende, så vanvittig og - det tristeste av alt - ikke overraskende.
Ved bokens slutt er jeg imponert over Miller. Hun fordeler ikke skyld, hun er ikke selvmedlidende. Tvert imot er boken varm, fylt av kjærlighet til menneskene rundt henne. Hun prøver å forstå hva som skjedde og diskuterer strukturene i samfunnet som former holdninger til seksuelle overgrep. Hun forteller om livet sitt, før og etter overgrepet. Hvordan overgrepet fikk makt over livet hennes, som hun fremdeles kjemper for å gjenvinne. Med et lett og undrende språk forteller Miller sin historie. Overgrepet og saken overskygger alle aspekter av livet hennes, og hun må lære å gå igjen. Motet hun utviser for å vise seg selv at hun er mer enn et offer er ikke mindre enn imponerende.
På noen måter er fem hundre sider veldig mange sider. For boken er lang og noen ganger repeterende. Likevel er boken lang fordi den må være det, repeterende fordi den må være det. Repetisjonen understreker det tyngende ved å stadig konfrontere, og bli konfrontert med egne traumer. Følelser av tvil, frustrasjon og verdiløshet går ikke over fordi rettssaken er over. Slik blir biografien en skildring av et rettssystem med et åpenbart bias i hvite, middelklassemenns favør, så vel som traumebehandling. At Miller har gått inn i materien og sine egne traumer vitner om en standhaftighet, et ønske om oppreisning for seg selv og andre ofre, og at hun har en historie som er verdt å fortelle. Valget om å avsløre navnet sitt og for fremtiden knytte seg til Brock Turner, USAs seksuelle overgriperes ansikt utad, er modig. Og Miller er modig. Å skrive under eget navn gir Miller muligheten til å gi sin versjon av at et overgrep gjorde henne til statistikk og nok et navnløst offer. Med denne biografien tar hun navnet sitt tilbake. Jeg tror mange vil finne trøst og kanskje til og med glede i Millers historie.