Kan vi snart ha en mer åpen diskusjon om surrogati i Norge?

Dette er et debattinnlegg. Alle tanker, standpunkt og analyser er skribentens egne.

– Å ikke kunne få barn er det mest belastende jeg noensinne har opplevd, både psykisk, fysisk og sosialt. Det å miste håpet er emosjonelt drepende.

I 2018 fjernet jeg livmoren. Jeg var 28 år gammel og barnløs. Avgjørelsen om å utføre en hysterektomi føltes i årevis som uunngåelig på grunn av smerter fra endometriose og adenomyose. Smertene virket til å eskalere for hver eneste menstruasjon, og etter 12 laparoskopier orket jeg ikke mer.

Ingen av mine familiemedlemmer støttet avgjørelsen, men mange forstod den. De visste selvsagt at konsekvensen av hysterektomi ville være barnløshet. For meg var smertene så dominerende at alt jeg ville, var å få livmoren ut, slik at jeg i det minste kunne ha et liv. Mannen min og jeg prøvde IVF flere ganger før vi tok denne avgjørelsen. Vi lyktes ikke.

I tre år undersøkte vi derfor hva surrogati var. Var det virkelig så nådeløst og kvinneutnyttende som man fikk bilde av her i Norge? Var surrogati moralløst?

Det jeg “visste” om surrogati før jeg besøkte Tammuz, var at bransjen utnyttet kvinnekroppen. Men sannheten er at man på et generelt grunnlag, vet veldig lite om surrogati i Norge, annet enn at det er ulovlig.

Så la meg prøve å vinkle dette litt annerledes. La oss drøfte de moralske aspektene av både surrogati og påtvungen barnløshet.

Akkurat nå er vi midt i en surrogatprosess i Ukraina. Hva betyr det? At vi ikke bryr oss om annet enn å få barn? Absolutt ikke. Vi brukte tre år på å bestemme oss for dette. Tre år på å prøve å analysere om vi eventuelt utnytter surrogatmoren. Må hun gjennomføre prosessen for å kunne ha noe å leve av? Eller gjør hun dette frivillig.

– Jeg er av den oppfatning at voksne mennesker fint kan ta avgjørelser om sin egen kropp. Det er på tide å løfte opp dette emnet og ha en dialog om det.

Ena Gorska

Surrogatmødre som Tammuz for eksempel samarbeider med, må være mellom 22-38 år. Kvinnen skal ha god helse med sunne graviditeter og fødsler. Hun skal være følelsesmessig stabil. Alle godkjente surrogater gjennomgår screening, både medisinske og psykologiske undersøkelser, og ikke minst forberedelser til selve prosessen. Kvinnen må også ha fast jobb, uten behov for ekstra inntekt som hun vil få via surrogati og støttende familiesystem. 

Surrogatmødrene har i denne prosessen støtte av egen koordinator, fertilitetslege, sykepleier, psykolog og advokat. Alle som er involvert gjør dette av fri vilje og er helt innforstått med hva dette innebærer. Surrogatmødrene gjør dette for en god sak og er engasjerte i hele prosessen. Slik jeg ser det, går disse kravene godt med på å eliminere muligheten for økonomisk utpressing av kvinnen. 

Ifølge informasjon fra Tammuz er det fire til fem kvinner i uken som tar kontakt med et fertilitetsforetak for å forhøre seg om å bli surrogatmor. 

De vil hjelpe andre med denne typen problematikk. Hva er så deres motivasjon? De har ofte venner som er ufrivillig barnløse og ser direkte og tydelig hvor mye lidelse disse kvinnene går gjennom. 

Jeg er av den oppfatning at voksne mennesker fint kan ta avgjørelser om sin egen kropp. Det er på tide å løfte opp dette emnet og ha en dialog om det.

Surrogati burde være en reell mulighet for personer som ikke kan få barn, til og med i de Nordiske landene. Det er allerede kjent at noen reiser til utlandet (f.eks. Colombia, Ukraina og USA) for å få eget barn, ved å benytte seg av surrogati. 

I 2020 var 14,2 prosent av kvinner i fertil alder ufrivillig barnløse i Norge. Tenk på det, hvor mange er ufrivillig barnløse i din krets? Hvor mange har forsøkt alt, gråter seg i søvn og tenker at høytider som jul blir en trist affære, fordi det på mange måter er barnas dag? Vi var der i fjor. Vi orket ikke pynte huset, hadde ikke juletre, og begge kunne se smerten i den andres øyne. Å ikke kunne få barn er det mest belastende jeg noensinne har opplevd, både psykisk, fysisk og sosialt. Det å miste håpet er emosjonelt drepende. 

Så, skal vi konkludere med at surrogati er en ond prosess som tar sikte på å utnytte kvinners kropper? Eller kan vi ha en ærlig og saklig diskusjon rundt et stadig voksende fenomen, nemlig ufrivillig barnløshet, og muligheter for å hjelpe de som lider av dette? Må vi som lider av ufrivillig barnløshet være dømt til denne skjebnen resten av livet, eller kan altruistisk surrogati være en løsning?